Rota til alt ondt

Årets kajakktur er plutselig en realitet når Tor-Jørgen inviterer til kajakktur ut i Bodø´s ytre skjærgård den 1. juni 2012. Som vanlig her nord er det været som avgjør om turen blir gjennomført eller ikke. Denne gangen ble planen endret pga. av sterk bris fra nordøst, altså «perfekt» for å vende kajakkene sørover mot Sør- og Nord-Arnøy.

Tema for turen, i tillegg til å padle langt, er å drøfte hvordan vi tar valg i livet. Gruppen blir satt til å ta valg allerede før turen er startet. Tor-Jørgen sin erfaring er avgjørende for valget om å padle sørover i stedet for ut til Bodø´s ytre skjærgård. Jeg kjenner en lettelse av å ha vinden i ryggen i stedet for å krysse Landegodefjorden med vinden fra siden. Med min padleerfaring skjønner jeg tidlig at turen vil presse egne grenser for hva som er komfortabelt i en kajakk. Men det er et bevisst valg å utsette seg for det. Min komfortsone i kajakk ble sterkt satt tilbake en vår dag for 2 år siden etter en redningsaksjon i Landegodefjorden. Nå skulle jeg på nytt ut i åpent farvann for å padle. Kompetansen fra Tor-Jørgen og de andre i gruppen (Eirik, Kjell Morten og Bjørn) er helt avgjørende for å bevisst velge å presse grenser.

Fredags ettermiddag og kveld krysser vi Saltenfjorden mot Arnøyene og ender opp med å campe på Nord-Arnøy, 25 km fra Kvalvika. Turen over blir ikke dramatisk og Tor-Jørgen er vitne til at vårens teknikkurs har gitt resultater – siden jeg unngår velt et par ganger med støttetak. Etter ca. 4 timer får vi landkjenning og kan roe ned etter å hatt bølger på siden bakfra. Det var en god følelse av å ha mestret min første kryssing av Saltenfjorden i kajakk.

Lakenskrekk og sosialiseringKvelden ble kort før alle A-menneskene måtte køye. For min del var sanseapparatet i full gang med å fordøye alle inntrykkene etter overfarten og da inntrer fenomenet lakenskrekk og høy grad av sosialisering. Det ble raskt leggetid for meg også når alternativet er en ølboks og parringslek mellom en ho og hann tjeld på den andre siden av stranden.

På lørdagen steg spenningen på nytt i meg, for da ble kursen satt over til Fugløya i strålende sol, men vind i styrke 10 ms. Mens de andre er mest opptatt av å beskytte seg med solkrem kjenner jeg at vinden bekymrer mere enn solen. Det vitner om det når min solkrem er merket med low protection, eller sier det noe om min erfaring med å padle kajakk langt til havs under skyfri himmel? Tor-Jørgen overtalte meg til å smøre meg med hans high protection, faktor 25.

I fantastiske rammer tar vi oss lett frem til Fugløyvær, sørvest av selve Fugløya, hvor vi inntar lunsjen. Mitt skue er vendt mot Kunna mens Tor-Jørgen ivrig forklarer turen via Kunna til Støtt, samtidig som han registrer min skepsis til det han omtaler som Rota (havstykke utenfor Kunna).  Min erfaring med havet er langt mer på nivå med en erfaren fisker enn mine erfaringer i kajakk samstemmer med Tor-Jørgen og kompani. Min bevissthet er klar over at ”the point of no return” er passert og fokuserer på overlevelse, mestring og fortrengelse av frykt. Min indre dialog hørtes mye sterkere enn Tor-Jørgen sine tidligere erfaringer med Rota, derfor oppfattet jeg «Rota» til alt ondt og følgelig var min beredskap på høygir under hele lunsjen.

Jeg må innrømme at følelsen ikke var spesielt hyggelig og turgleden var en distansert følelse som ble igjen på Nord-Arnøy. For min egen del hjalp det å prate om helt andre ting enn kajakk og gode historier fra levd liv dukket opp. «Rota» til alt ondt bleknet i latter og godt kameratskap som fikk meg til å fornemme tryggheten i oss som gruppe. Min refleksjon eller indre dialog overbeviste meg om at mitt valg om tur i stor grad var basert på samvær med disse staute karene og deres menneskelige egenskaper. Både Eirik og Tor-Jørgen har vært til stede i for meg ekstreme situasjoner på tur tidligere og begge har håndtert det med stor rasjonell ro. Selskapet var derfor perfekt og fikk meg til mobilisere all energi for å passere Rota med verdighet og sydvest.

Jeg nynner på salmen «jeg er en seiler på livet hav, på tidens skiftende bølge… I blant jeg seiler for medvins bør i andres kjølvann og følge, som just lik meg denne reise gjør henover jordlivets bølge. Og havet smiler, og solen skinner, min dag så stille og blid henrinner, mens vinden fyller alle seil».

”Nu jævlar!”, skal Rota forseres tenkte jeg, med felles kurs og trygghet i gruppa. Om vår herre hørte salmen så må det også ha vært til vår fordel om begrepet felleskap skal utvides med en dimensjon.

Det tar ikke lange tiden før vi har sluppet land før følelsen av å være liten dukker opp i mitt indre. Enda var ikke bølgene store, men det blåste friskt i sydvesten på hodet mens jeg nynnet på salmen, «da ingen kjenning jeg har av land, og intet fyrtårn jeg peiler».

Kunna og Støtt var langt i det fjerne og følelsen av det ukjente som ventet ved Rota utfordret rasjonell handlekraft og fokus. Her var det bare en vei og det var medvinds mot Kunna. Erfaringene fra kryssingen av Saltenfjorden kom godt med ettersom bølgene begynner å bygge seg opp etter hvert som Rota nærmer seg. Den gode følelsen av mestring er der fra dagen før og padlingen innehar kontinuerlig bruk av støttetak. I mitt forsøk på å ta vare på den gode følelsen kommer Tor-Jørgen surfende forbi meg og legger inn en fin sving som markerer kontroll og  rangen i gruppen. Han er en Alfahann. Mens han snakker om alle fjellene rundt oss, har jeg nok med meg selv og fokus på mestring av et utall av støttetak, samtidig som fremdriften til de andre i gruppa skal følges. Jeg ba han høflig om å holde kjeft inntil vi er i havn.

Jeg befinner meg ekstremt til stede i situasjonen og får til stadighet nye utfordringer å forholde meg til. Bølgene bakfra blir større og større og etter hvert kommer det inn tung sjø fra vest. Bølgene består dermed av to forskjellige frekvenser, bølgehøyde og retning. Det var da jeg innså hvorfor de kaller det Rota. Tung sjøen løftet kajakken bakfra og plutselig befant jeg meg i en lang nedoverbakke med kajakken, i tillegg skylte de mindre bølgene nedover bakken til jeg brått stoppet opp. Det var som om at jeg tok en pust i bakken før neste bakke åpenbarte seg i bølgeinfernoet.

«Mitt skip er lite og havet stort, det rommer tusene farer, men storm og bølge ei skyller bort, det skip som Herren Bevarer», eller i dette tilfellet Tor-Jørgen som kommanderer «HOLD BREDERE PÅ ÅRA OG TA STØTTETAK» Han er rolig, men ser at mine ferdigheter som kajakkpadler er under de hardeste prøvelser der ute med Rota. Mitt fokus gjør alt for å unngå velt med i hovedsak å beholde roen og rasjonelle ferdigheter.

Tor-Jørgen samler gruppa i flåte og informerer rolig om at forholdene vi har nå er ”nåkka utfordranes”, siden bølgene har en lei tendens til å vri kajakken nederst i bølgedalen, hvor knapt sola skinner. Flåten vi lager kan sammenlignes med å finne en lagune under ei ørkenvandring. Der ligger vi stødig og snakker om situasjonen vi er i, kjenner på samholdet, kameratskapet og drikker vann. Tor-Jørgen gir Eirik beskjed om å ha VHF’en klar i tilfelle det kommer båter. Motvillig slapp jeg flåten på kommando for å fortsette ferden mot Støtt.

Det vekkes ny tro og overbevisning om egne ferdigheter etter pausen i flåten. Samtidig kjenner jeg sterkt på tryggheten som gruppen gir meg. Det var f.eks. veldig greit at Tor-Jørgen dempet seg selv med samtaleevner, men utrolig viktig at han hele tiden hadde oversikt over situasjonen. Det var ikke behov for å kommunisere det verbalt, vi viste alle det.

Rett etter opplevelsen av å ha vært i en lagune eller flåte kommer hurtigbåten bak oss med en skum om baugen. Tryggheten i lagunen ble brått skiftet ut av stemningen vi hadde i ungdomsdager under filmen haisommer. Duren fra motorene minnet om filmen og Tor-Jørgen fleipet med situasjonen etter å ha vurdert om Eirik måtte kalle opp båten for å få bekreftet at de hadde oppdaget oss. Kursen til hurtigbåten tydet på det og vi padlet konsentrert vider mot Støtt.

Nærmere Støtt avtar bølgene noe og jeg tar på alvor innover meg en god mestringsfølelse. Jeg har sammen med gode kamerater taklet «Rota» til alt ondt og når etter hvert rolig farvann og nynner siste del av salmen, «La ankeret falle jeg er i havn i ly for brenningens vover, Jeg kaster meg i mine kameraters favn, de som har hjulpet meg over».

I dette farvannet og med de utfordringer vær og bølger kan gi en sjarkfisker er jeg overbevist om at mange har følt lettelsen av å komme trygt i havn på Støtt. Ved gjestebryggen går vi i land og inspiser landhandelen hvor øl bunkres for kveldens camp. Etter litt bæring av utstyr og kajakk kommer vi oss i land på ei strand med ei enormt lang fjære. Her har vi le for nordøstlig vind og vi har rækved som bord og stoler. Det er sol fra nesten skyfri himmel og klærne får sin tørk til neste dags padling, hvor målet er Ørnes.

En sånn tur har på en måte blitt fattig uten den kvalitetstiden en gruppe har i campen. Her fordøyes dagens opplevelser og erfaringer med den felles utfordringen vi hadde over Rota. Det er høy grad av tilfredshet mens vi inntar biff, pølser og fløtegratinerte poteter. Mett av mat og inntrykk blir det kveld og natt i teltcampen.

Etter frokost på søndagen begynner det å regne og da står vi klar for siste økt som er drøye 3 mils padling til Ørnes. Etter værmeldingen var det meldt liten kuling, men heldigvis er værgudene på vår side og vi kan krysse både Støttfjorden og Meløyfjorden i liten bris. Tor-Jørgen la inn en overraskelse på turen når vi kom inn til havnen ved Tukthuset på Meløyas vestende. Her er det cafe i den lokale båtforening som serverer nytraktet kaffe og nystekte vafler. Fantastisk godt i tillegg til påfyll av mat før sørsiden av Meløya inn til Ørnes skal padles. Resten av turen er en sjarmøretappe, men med skuldre og hender som bærer preg av dag 3 på en hard padle tur. Vi glir gjennom helt stille vann på linje de siste kilometerne inn til Ørnes, hvor Hurtigbåten tar oss salig videre til Bodø.

Preget av turen på godt og ondt, men fornøyd skiller vi lag i Bodø havn og Eirik sier:  «det er nokka usekkert om det blir onsdagspadling denne uka» 😉  For akkurat da er vi alle mette!

Må takke Kjell Morten, Bjørn, Eirik og Tor-Jørgen for en fantastisk sterk opplevelse i tillegg til godt kameratskap som setter like stor spor som selve turopplevelsen.

2 tanker om “Rota til alt ondt

  1. Fantastisk fin reise skildring av et havstykke som til tider kan overraske selv den sjøvante.
    Trolig en tøff tur med tanke på distanse og uforutsigbare hav strekkninger.
    Mvh fra en distansemedlem fra Ørnes

Legg igjen en kommentar til Per Helge Svendsen Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.