Deilig er fjorden (?)

Eller kanskje ikke? En fjordodyssé i flerfoldige akter.

Dette er egentlig en enkel historie om en fin tur. Den inneholder imidlertid et par momenter utenom ”standard turopplevelse” , noe som har medført gjentatte oppfordringer om å skrible ned dette lille resymé. Disse momentene har potensiell læringseffekt, for eksempel er det beskrevet avgjørelser som er i kategorien vågale, lite overveide eller rett og slett idiotiske. Padler man aktivt noen år vil man mest sannsynlig komme i situasjoner der man helst så at man var et annet sted, og aller helst på land. Allikevel har man alltid gode muligheter til å minimere katastrofepotensialet, ved å gjøre forberedelser og ta lure avgjørelser før man tar vann under kjølen, og eventuelt over hodet.

Historien ligger noen år tilbake i tid, til en flott forsommer her i Bodø. Jeg skulle til Lofoten en tur, og Vestfjorden hadde jeg aldri tidligere krysset i kajakk. Jeg planla derfor på en par dagers tur, innom Steigen og landing i Svolvær. Mange ble invitert til å være med, mange var interessert, og veldig få dukket opp når dagen for avmarsj kom. Som det pleier altså. Men vi to som dukket opp i Kvalvika var til gjengjeld både godt motiverte, lett i steget og i upåklagelig humør.

Denne historien er åpenbart minst flatterende for undertegnede, allikevel kan det være hensiktsmessig å anonymisere en tanke, og benevne turdeltakerne som Noldus 1 og Noldus 2. Noldus 1 (undertegnede) har padlet et tosifret antall år, med varierende intensitet. Jeg har en bra båt for røffe forhold og tung last og har til tider vært ute for både lange turer, mye sjø og dårlig vær. Kompisen, Noldus 2, er en bra trent kar med deltidsjobb og god tid, men med begrenset padleerfaring. Og det siste var jeg egentlig klar over. Han hadde også en plastbåt av hittil ukjent fabrikat, som jeg i mitt stille sinn døpte Blomsterkassen. Men godt humør, og til dels nytt og fint utstyr, det hadde han. Det siste tilskuddet til en brokete utstyrssats ble endog levert eksplisitt og direkte i Kvalvika rett før utror, av en egen ustyrspusher fra en av landets kjente friluftsutstyrskjeder. Og med samme karakteristiske øyværingsdialekt som Noldus 2.

Dagen var av de sjeldne, dvs rundt 20 grader pluss, klarvær og trane, f…te stilla på havet. Værmeldingen var også veldig god for de første dagene, men med muligheter for sørvest og gråere vær om et par dager. Begge tørrdraktene jeg hadde med ble liggende nedpakket i min båt. Følgelig la vi i vei fra Kvalvikfjæra med godt lasta båter og god stemning, temmelig lett antrukket. (Tvilsom vurdering).

Planen var å padle nordover så langt vi fant det høvelig i løpet av ettermiddagen, overnatte, for så å fortsette til Helnessund i Steigen neste dag. Der skulle Noldus 2 ta hurtigbåten til Lofoten. (For i så god form at han ville krysse fjorden i blomsterkasse var han ikke. Sant nok). Jeg skulle da fortsette til en høvelig landingsplass lenger vest i Steigen og overnatte der, for så å krysse til Svolvær påfølgende dag. Helt grei plan, men som padleplaner er; relativt avhengig av været og andre eventualiteter.

Og været var sjeldent vakkert og stemningen god. Vi passerte utenfor Vågøya i god stim og vinket kjekt til Hurtigruta som passerte. Vi følte egentlig at det var så vidt Midnatsol dro i fra med sine ca 12 knop. Karlsøyvær kunne skimtes i det fjerne, og med slike forhold ville det kunne være en helt grei kryssing å marsje direkte dit. Tenkte jeg. Noen kilometer fra land, dog, men flatt hav er flatt hav. (Tvilsom vurdering).

Etter en stund begynte det å puste litt fra sørvest, og det økte relativt fort på. Fin retning egentlig, for det tok oss bare fortere mot Karlsøyvær. Da toppene begynte å skumme mer og mer, ble det allikevel besluttet å komme oss nærmere land. (Ganske fornuftig vurdering).Vi brakk høyre og rett mot land. Sjøen økte på og kom skrått bakfra, dvs ikke optimalt. Spesielt ikke for en blomsterkasse med litt uvant pilot. Men vi marsjet på, med land i sikte og i tett formasjon. Det gikk egentlig veldig greit, og da vi begynte å nærme oss land minket bølgetoppene gradvis. Og stemningen steg igjen. For en stund.

I løpet av kort tid, jeg vil anta under tre minutter, økte plutselig bølgehøyden minst tre hundre prosent. Vinden forble konstant, men sjøen ble plutselig ilter og rotete, med antatt bølgehøyde på over to meter. Jeg lurer fremdeles på hvorfor, sannsynligvis hadde det med strøm og evt bunnforhold å gjøre. Etter dette skjedde ting i relativt rask rekkefølge. Med så mye sjø følte jeg det naturlig å legge meg rett på surf, på skrå mot land. Og jeg tok det som en selvfølge at Noldus 2 ville følge på, fremdeles i formasjon. (Tvilsom vurdering igjen. Man skal ikke forvente, man skal kommunisere). Etter noen strakser kikket jeg til siden for å se hvordan det gikk med luftens rotoriserte ridder. Til min overraskelse så jeg at han på kort tid hadde fjernet seg en god del meter fra meg. I for seg naturlig, da han nå lå 90 grader på min fartsretning, dvs med sjøen inn fra sida. Dette så aldeles ikke helt bra ut, og jeg begynte å jobbe meg mot venstre. Da jeg noen sekunder etter kikket etter N2 igjen, fikk jeg en fin demo på det internasjonale tegnet for mann i (havs)nød; menneske i vannet, vinkende med begge armer over hodet. Ved siden av lå en litt trist og invertert kajakk, dypt i vannet. Akkurat der fungerte kommunikasjonen fint – tegnet før nød ble gitt på en flott måte, noe som antakelig må tilskrives at Noldus 2 har en sentral og viktig jobb i redningstjenesten. Jeg er ikke sikker, men jeg mener også at jeg hørte noen saftige gloser på Vestvågøy-dialekt.

Jeg fikk snudd opp mot vind og bølger og bakset meg inntil havaristen. Han hang godt fast i båten sin, slik en god skipbrudden skal. Våt og en tanke blek, men absolutt fattet. Erkjennelser og vurderinger kom nå på løpende bånd. Et lite utdrag følger; 1. Det ligger en mann i vannet som aldri har trent kameratredning. Jeg har trent det, men i disse forholdene er det ikke sikkert at det er nok. 2. Vannet er kaldt. Bekledningen rimer faktisk ikke med verken vann- eller lufttemperatur akkurat nå. 3. Hovedsakelig på grunn av punkt 2 har vi dårlig tid. 4. Tømming av båten ser ut til å bli en real utfordring, ref punkt 1. 5. Hvis jeg også går rundt nå, kan dette bli riktig så utfordrende.

Med en turlastet båt (blomsterkasse) og sint sjø, der bølgene slo over oss i ett sett, fant jeg fort ut av en klassisk T-tømming av båten ville bli for vanskelig. Som man sier: faktisk bare å drite i. Derfor var vi ganske snart på et forsøk på cowboy-entring og holding ved siden. Det var da interessant å oppleve at båten, full av sjø- og blomstervann som den var, nærmest gikk helt under. Det var tidvis bare bærehåndtaket i baugen som stakk over bølgene. Og en tømming/ pumping så fremdeles temmelig uoverkommelig ut. Noldus 2, som hittil hadde holdt humøret oppe og hodet kaldt (bokstavelig talt), begynte nå å virke noget skeptisk. Og det hadde foreløpig bare gått veldig få minutter (ca 5-7) siden kantringen. Der han hang ved ripa gjorde Noldus 2 seg kanskje noen tanker rundt sitt daglige virke, for plutselig smalt dagens beste kommentar: ”du, eg trur vi må reng nån…”.

Dette var i seg selv et godt tegn, av flere grunner. Noldus 2 var åpenbart ikke så nedkjølt at hjernen ikke virket, men den jobbet på ca 50% ytelse. Dvs som normalt. Han hadde åpenbart også god tro på redningstjenesten, hvilket også jeg absolutt har. Nå hadde jeg en maritim VHF-radio i lomma (alltid med på langtur), og var klar på at benyttelse av den lå kun noen få hakk lengre ned på tiltakslista. Men ikke helt, ikke enda. Lyden av en Sea King kan være den vakreste musikk, men ikke enda. (I ettertid har jeg dog tenkt at ansiktsuttrykket på vedkommende som hadde kommet ned i vaieren nok hadde vært et gøyalt syn). Nå hadde vi driftet et stykke til inn mot land, og hadde kun ca 200-300 m igjen til nærmeste øy. Så jeg valgte det jeg anså som kjappeste og beste løsning; tauing. Jeg ba Noldus 2 surre fast en hånd i blomsterbåten, hekta på slepetauet og satte kurs. Jeg skal ikke påberope meg å være en veldig sterk padler, men jeg oppnår av og til et brukbart driv. Det var i så måte interessant å erfare at jeg med absolutt full peising på vingåra, men med en full blomsterkasse og en edru, men kald og forpjusket lofotværing på slep, hadde maks hastighet på 2.7 km/t ifølge GPS.

Men vi nådde da land, anslagsvis 20 minutter etter veltet. Noldus 2 kravlet i land på bergene, og jeg fortsatte slepet til nærmeste strand. Jeg kastet min dekkspose med tørre klær til noldusen og foreslo umiddelbar skifting. Det ble høflig avslått, Noldus 2 valgte heller å marsje mot stranda i sørvesten og dermed gjøre nedkjølinga enda bedre og langvarig. På stranda ble det så slått en riktig så koselig lunsjleir med gapahuk, noe varmt i koppen og kroppen og etter hvert atskillig bedre stemning.

Været roet seg og ble snart helt høvelig, og vi fortsatte videre forbi Kjerringøy og ut til en av de ”lovlige” øyene i Karlsøyvær utpå kvelden. Og antrekket? Ja, helt riktig, tørrdrakt på! Noldus 2 var av en eller annen grunn helt klar på at han ikke padlet en meter til uten å være iført en sådan trikotasje. En stund vurderte han å ha tørrdrakten på i soveposen på natta også, men han roet seg etter to solide kopper single malt whisky. Karen har i ettertid faktisk kjøpt seg egen tørrdrakt, så nå mangler det bare at han skaffer seg en ordentlig kajakk.

Den gemene leser har nok gjort seg sine tanker om de eventuelle læringsmomenter i historien, så en lang oppramsing av ”lessons identified” skulle være unødvendig. Allikevel: havpadling i kajakk kan spenne fra den reneste strandplasking og gubbetrim til ekstremsport, alt etter hva man gjør det til. Kunsten er å ikke gjøre mer ut av det enn det du og/ eller dine turkamerater er i stand til å takle. Alle kan allikevel havne ut for vanskeligheter så lenge man velger å hengi seg helt eller delvis til Moder Naturs luner og kontroll. Og skal man bli bedre, må man faktisk utfordre seg selv litt av og til. Uansett kan man gjøre noen vurderinger og ta noen forholdsregler som gjør at risikoen for å ende opp i en kritisk og eventuelt livstruende situasjon reduseres så mye som mulig. En ”what if” – liste er en selvfølge når man drar på tur, nødutstyr likeså. Utstyret er dog ikke mye verdt hvis man ikke kan bruke det. Og, som man har sett; kameratredning må man faktisk øve på. Det å ”reng nån” bør ikke være veldig langt opp på tiltakslista, heller ikke å satse på at Hurtigruta eller andre sjøfarende er i nærheten når du trenger dem. Men å bruke et nødsamband er alltid en mulighet, bedre for tidlig enn for sent. Vi hadde heldigvis et par punkter til på lista før vi kom til kanal 16 denne gangen, selv om noen feilvurderinger satte oss i en litt utfordrende situasjon. (For evt interesserte; min utstyrspakke bærer nok preg av at jeg har padlet en del alene. Den kan følgelig virke noe overdådig. Allikevel; alltid med; pumpe, reserveåre, årepose, kasteline, slepetau, kniv, fløyte, lykt, kompass, pluss ”Grab Bag” med diverse overlevelsesutstyr, nødbluss og rep-kit. Alltid neoprenvotter og –hette i cockpit. Tillegg på langtur: Maritim VHF, kart, GPS.)

Resten av turen? Jo, den var rett og slett minneverdig. Dagen derpå daffet vi av gårde i Steigen i et strålende vær. Noldus 2 gikk i land ved hurtigbåtkaia i Helnessund mens han forberedte en splitter ny ”war story” til overfarten. Jeg hadde på kart og satellittfoto sett meg ut et par gode landingsplasser for overnatting lenger vest. Man blir kanskje storforlangende i godværet; ingen av plassene ble funnet høvelige nok. Det ble derfor noen runder rundt øyene, stadig nordvestover. Til slutt var jeg ved Flatøya, der måtte det I HVERT FALL være mulig å campe på et anstendig vis…? Det var blitt godt utpå kvelden da jeg etter en løpetur rundt hele øya konstaterte at den mest høvelige overnattingen var flytebrygga på østsiden av øya. Idyllisk? Ikke akkurat. Jeg begynte å laste av for camping, men tok en værsjekk for neste dag først. Meteorologen kunne melde at sørvestværet som var meldt neste ettermiddag kom mye tidligere, allerede fra morgenen. Dvs tre alternativ: peise på videre, vente lenge eller tusle østover og tilbake til Helnessund igjen. Etter å ha sjekket at følgebåten fra Svolvær hadde fleksibel tidsplan (seff hadde ship attack Jack det), var det bare å hive ting i båten og Dry Tech i kroppen og sette av gårde. Utror fra Flatøya kl 0130 i fantastisk vær og føre.

Helt speil på Vestfjorden, midnattsol som bare gliste, hval som hilste på og rooolige dønninger som vugget og vugget. Som å padle rett inn i et maleri av Tidemand og Gude. Ca ei mil før Skrova møtte jeg mj Erling i følgebåten, med kaffe og knakende god gulrotkake! God stemning hele veien, selv ikke sørvesten som kom ei mil før Svolvær la noen demper. Etter fem og en halv times kryss ble feskarkjerringa i innseilingen hilst med høy åre, og så bar det rett i badstua til Erling for en godt over middels velsmakende bayer. Godt og vel ti mil tilbakelagt på døgnet, og en veldig fin tur. Takk for turen til både Noldus 2 og Erling!:)

Alle foto er illustrasjoner og ikke fra den aktuelle turen (red.anm.)

4 tanker om “Deilig er fjorden (?)

Legg igjen en kommentar til Sigurd Schultz Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.